William Shakespeare og Hamlet

William Shakespeare ble døpt den 26. april 1564 i England. Hans egentlige fødselsdato er uviss, men tradisjonelt sett har man satt den til å være 23. april. Shakespeare var en poet og skuespillforfatter. Han har skrevet noen av de mest kjente litteraturverk vi har den dag idag. Blant disse er Hamlet og Romeo og Juliet. Romeo og Juliet og Hamlet er dramatiske tragedier.

Hamlet er som nevnt et av Shakespeares største verk og er verdens kjent. Hamlet handler om prins hamlet av Danmark, drapet på hans far, hans reaksjon til det og det tragiske utfallet av historien. Man kan se likhetstrekk mellom Hamlet og mange nyere litterære verk, men også mange eldre verk. Blant de nyere er Løvenes Konge.

Et lite utdrag fra en Hamlet film:

Eventyr

Det var en gang tre brødre. Disse tre brødrene het Kristian-Henrik, Vincent-Gustav og Preben Asketæssen. De var fra en svært velstående familie. Preben var den yngst av de tre brødrene og to storebrødrene hans var ofte veldig uhyggelig mot han. De tok fra han klærne hans og ga han vanlige olabukser og hvite t-skjorter som han måtte gå i, de tok waxen hans og byttet sololjen hans med maling. En dag når Kristian-Henrik hadde kommet hjem fortalte han brødrene om en samtale han hadde overhørt: "Om man klarer noen tester kan man vinne prinsessa og halve kongerike, i morgen har jeg tenkt å dra og prøve meg."

Morgen etter dro Kristian-Henrik ut for å prøve å vinne prinsessa.  Etter at han hadde gått en stund møtte han en åpen brunkremtube. Brunkremtuben ropte på hjelp: "Vær så snill og hjelp meg, kunne du lukket toppen min for meg?" Litt irritert svarte Kristian-Henrik: "Slutt å plag meg. Jeg må vinne prinsessa!" og han gikk forbi. Etter å ha gått enda en stund møtte han på en skitten Aston Martin. Aston Martinen spurte han: "Kan du våre så snill og vaske meg, eier min har forlatt meg her i ferien". Kristian-Henrik gadd ikke engang å svare, han spyttet bare på bilen og gikk videre. Bare et par 100 meter unna slottet sto en gammel dame og bøyde seg etter veska hennes, så så hun Kristian-Henrik og spurte han: "Kunne en ung kar som deg være så snill og plukke opp veska mi for meg?" Kristian-Henrik stoppet et sekund og så på den gamle skrøpelige damen, før han begynte å le og gikk videre. Da han kom til slottet ble han stoppet utenfor rommet hennes. Han ble fortalt at han måtte klare prøvelsen først. Han ble ført ut til en grisebinge og fortalt at han måtte overnatte der en natt. Han hadde ikke engang trent før, bare for å slippe svettelukten og ga opp før han engang hadde prøvd. Han gikk med hodet bøyd i skam tilbake hjem.

Etter at Kristian-Henrik hadde mislykkes var det Vincent-Gustav sin tur til å prøve seg. Etter at han hadde gått en stund møtte han en åpen brunkremtube. Brunkremtuben ropte på hjelp: "All brunkremen renner ut, kan du være så snill å lukke lokket mitt?" Vincent-Gustav ignorerte Brunkremtuben og sparket den bare bort mens han gikk videre. Etter at han hadde gått enda en stund møtte han en Aston Martin. Bilen spurte svært pent om Vincent-Gustav  kunne vaske den siden den var så skitten. Vincent-Gustav bare gikk videre.  Da han nærmet seg slottet møtte han den gamle damen som strakte seg mot bakken etter veska si. Hun spurte også om hjelp, men han dyttet henne overende og gikk videre. Da han kom inn på slottet ble han ført til grisebingen. Han prøvde seg og i 7 minutter. Etter denne ikke overbevisende forestillingen kunne ikke kongen gjøre annet enn å riste på hodet. Vincent-Gustav måtte også traske den lange veien hjem uten noe å skryte av.

Preben Asketæssen var den siste som skulle prøve å vinne prinsessa og halve kongeriket. Preben tok seg god tid og stresset ikke. Etter at han hadde trasket langt og lengre enn langt kom han til brunkremtuben. Og brunkremtuben spurte han: "kunne du være så snill å lukke lokket mitt?" Og Preben svarte: "selvsagt kan jeg det". Han bøyde seg ned, plukket opp tuben, og lukket den. Brunkremtuben takket og Preben gikk videre. Etter enda en stund møtte han bilen. Aston Martinen var desperat nå: "Kan du være så snill å hjelpe meg?" bilen var svært opprørt. "Jeg har egentlig ikke så god tid, men la gå" svarte Asketæssen. Han tok seg tid til å vaske bilen ordentlig. Som takk kjørte bilen han et stykke på vei, og nå hadde plutselig Asketæssen god tid før han kl.6 skulle hjem og spise middag. Når han nesten hadde kommet til slottet møtte han på den gamle damen som strevde med å plukke opp vesken sin. På veien forbi plukket Asketæssen opp veska uten at hun engang trengte å spørre. "Tusen takk unge mann, jeg har ikke mye å gi som takk, men du får få denne, den kan komme godt med" sa hun og ga han en parfymeflaske. Preben bukket og gikk videre. Han viste ikke hva han skulle trenge parfymen til, men beholdt den allikevel. Da han kom til slottet ble han stoppet og ført til grisebingen. Han hadde aldri vært med på noe lignende men tenkte at han måtte prøve seg. Han gikk inn og klarte seg mye bedre enn de to brødrene hans, men han merket at han kom til å slite. Allerede etter tre timer merket han at han begynte å få problemer. Så tenkte han på parfymen han hadde fått fra den gamle damen. Han tok den fram og sprayet den ut i lufta. Plutselig ble det mye bedre. Han klarte de resterende timene uten problemer, og endte opp med å forbløffe alle og enhver. Han vant halve kongeriket og tok med seg prinsessa hjem til middag. Han flyttet inn i slottet med prinsessa og de levde lykkelig i alle sine dager.

Folkeviser

Folkeviser


Norske folkeviser regnes som de visene som er stort utbredt i landet. Folkevisene karakteriseres av at de har blitt muntlig gjenfortalt gjennom flere generasjoner og at det finnes mange varianter av samme historie. Forskjellen mellom de forskjellige variantene av samme vise omfatter gjerne personlige og lokale tillegg til historien. Folkeviser har anonyme forfattere og vi har ingen mulighet til å finne ut hvem som lagde dem først. Vi vet, som sagt, ikke hvem som lagde de, men Asbjørnsen og Moe dro rundt omkring i landet og samlet de folkevisene og folkeeventyrene de fant. Moe var den som var mest interessert i folkeviser.

I visene er det rim og rytme. Ofte, om ikke alltid er det enderim. Vi kjenner omtrent 200 foleviser fra middelaldertiden i Norge. De omfatter ridderviser, kjempeviser, skjemteviser, historiske viser, naturmytiske viser og legendeviser.

En av de mest kjente folkevisene er "Villemann og Magnhild", vi vet om omtrent 96 forskjellige varianter av denne. Den kan gå under ridderviser og naturmytisk. Den handler om Villemann og Magnhild, og deres kjærlighet. Magnhild vet at hun kommer til å falle ut i elven og drukne, men Villemann gjør alt han kan for å redde henne.

Islending sagaene antar man at ble skrevet ned mellom årene 1200 og 1350, men handlingen i historiene tar sted i vikingtiden. Hvor vidt vi kan stole på disse er dermed omdiskutert, men det er den beste kilden vi har til å vite hvordan livet var tidligere. Sagaene ble muntlig gjenfortalt i flere generasjoner før de ble nedskrevet. 

De islandske ættesagaene er en helt spesiell sjanger. Historien følger en kronologisk rekkefølge med tanke på handlingene. Det er en konflikt som alltid må få en avslutning, og spenningen bygger seg oppover mot et klimaks før den så faller. Ættesagaene begynner alltid med å fortelle om ætten til hovedpersonene. Det skildres ikke mange følelser i sagaene, et unntak er skaldene. Skaldene lager sanger og viser om personer av status og konger. Noe man merker om man leser sagaene er at uttrykket: «Show, don’t tell» gjelder, det vil si at de satte vekt på indirekte beskrivelser, og at man på denne måten heller beskrev uttrykket til en person enn og faktisk si hvordan det var. Dette er viktig også i moderne litteratur, og det er en av likhetene mellom sagaene og moderne litteratur.
Troen kommer også til syne i ættesagaene. Det var norrøn mytologi som dominert i store perioder av da sagaene ble skrevet, men man ser at mot slutten av sagaene kommer kristendommen mer og mer til syne.

De islandske ættesagaene er en viktig del av den nordiske kulturen, og viser kanskje noe om hvordan mennesker i Nord-Europa levde for 1000 år siden. De islandske ættesagaene er norrøn litteraturs viktigste bidrag til verdenslitteraturen.

Shantaram

Boken:

Shantaram er en roman som ble utgitt 2003 i USA, og den norske oversettelsen ble utgitt i 2008. Mange av hendelsen har skjedd i virkeligheten. Det gjør boka enda mer underholdende. Shantaram handler om en manns, forfatteren Gregory David Roberts, egne historier om livet sitt. Boka inneholder alt: action, kjærlighet, drama og har også noen ironsike og humoristiske innslag. Det er historien om hvordan Roberts kom til India, hvordan han fant seg til rette, hvordan maktspillet i en av verdens største byer er, og hvordan en Australier på rømmen overlever i et helt nytt samfunn. Han møter mange mennesker; Prabakar, en kortvokst, smilende inder som hjelper han med å overleve helt siden han først kom til India. Han møter også Karla, en kvinne som han straks forelsker seg, og som er sentral for fortsettelsen av historien. Roberts, eller Lindsay, som det står på han flaske pass, møter mange utfordringer som han kommer seg gjennom med god hjelp fra venner og gjennom erfaring.
Boken er relativt lettlest til tross for at den er ganske lang. Roberts har skrevet boka i førsteperson. Jeg synes han skriver veldig bra, og får uttrykt følelser og beskrivelser veldig godt. Det er veldig enkelt å se for seg hvordan steder og personer er og hvordan de oppfører seg.



Forfatteren:


Shantaram ble skrevet av Gregory David Roberts. Roberts ble født i Melbourne, Australia i 1952. Han hadde en datter, men da han mistet foreldreretten til dattera, ble han avhengig av heroin, og endte til slutt opp med å begå væpnede ran. Han ble omtalt som "the gentleman bandit" ettersom han kun ranet banker eller steder som hadde god nok forsikring, og siden han alltid sa "takk" og "vær så snill" under ranene. Til slutt, i 1978, ble han tatt, og fengslet. Roberts ble dømt til fengselsstraff, men rømte i fult dagslys i 1980. Dette resulterte i at han fort ble Australias mest ettersøkte mann, og han ble nødt til å forlate familie og venner, for å rømme til New Zealand. Han ble etterfulgt i New Zealand også, og rømte fra varetekt to ganger.I 1982 klarte han å komme seg til India, hvor han bodde i flere år, før han ble tatt i Tyskland for heroinsmugling. han måtte sone i et år, før han ble sendt til Australia hvor han måtte sone ytterligere 6 år. I løpet av denne tiden skrev han boken: Shantaram. Han gjorde den ferdig fem år etter han ble løslatt i 1997, og han solgte rettighetene til boka, i USA, i 2002, hvor den ble gitt ut for salg året etter.



Jeg synes boken var ganske god, den er fengende, godt skrevet og samtidig relativt lettlest. Dette gjør den til en underholdende bok, og i tillegg til at den har mange temaer som er godt flettet sammen, har den noen filosofiske trekk. Hovedpersonen havner stadig vekk i diskusjoner som angår kompliserte spørsmål om livet. Mye av det som blir sagt i disse diskusjonene er både interessante og relevante for nåtiden.