Islending sagaene antar man at ble skrevet ned mellom årene 1200 og 1350, men handlingen i historiene tar sted i vikingtiden. Hvor vidt vi kan stole på disse er dermed omdiskutert, men det er den beste kilden vi har til å vite hvordan livet var tidligere. Sagaene ble muntlig gjenfortalt i flere generasjoner før de ble nedskrevet. 

De islandske ættesagaene er en helt spesiell sjanger. Historien følger en kronologisk rekkefølge med tanke på handlingene. Det er en konflikt som alltid må få en avslutning, og spenningen bygger seg oppover mot et klimaks før den så faller. Ættesagaene begynner alltid med å fortelle om ætten til hovedpersonene. Det skildres ikke mange følelser i sagaene, et unntak er skaldene. Skaldene lager sanger og viser om personer av status og konger. Noe man merker om man leser sagaene er at uttrykket: «Show, don’t tell» gjelder, det vil si at de satte vekt på indirekte beskrivelser, og at man på denne måten heller beskrev uttrykket til en person enn og faktisk si hvordan det var. Dette er viktig også i moderne litteratur, og det er en av likhetene mellom sagaene og moderne litteratur.
Troen kommer også til syne i ættesagaene. Det var norrøn mytologi som dominert i store perioder av da sagaene ble skrevet, men man ser at mot slutten av sagaene kommer kristendommen mer og mer til syne.

De islandske ættesagaene er en viktig del av den nordiske kulturen, og viser kanskje noe om hvordan mennesker i Nord-Europa levde for 1000 år siden. De islandske ættesagaene er norrøn litteraturs viktigste bidrag til verdenslitteraturen.