Henrik Wergeland var sammen med Johan Sebastian Welhaven de to store navnene innenfor norsk litteratur i perioden mellom 1830 og 1850.Wergeland og Welhaven to var to veldig forskjellige diktere. Wergeland ble kalt «venstreromantikeren» mens Welhaven var høyreromantikeren, og i tillegg til å ha veldig forskjellige syn på diktningen, hadde de også et helt forskjellig syn på politikk, diktning, og Norges framtid. Personligheten deres var to helt forskjellige, Wergeland var utadvendt og voldsom, mens Welhaven var innadvendt og sårbar, men de hadde likevel mange personlig forhold felles:

Begge kom fra en embetsmannfamilier.

De hadde en prest som far.

De studerte teologi på skolen og de hadde samme type omgangskrets som besto av en liten gruppe med kulturinteresserte i Kristiania.

Begge var klare romantiske diktere og de mente begge at det var et spesielt slektskaps forhold mellom et menneskene og den guddommelige naturen.

De hadde begge meninger og tanker om Norges storhetstid og de vill begge arbeide for å fremme den.

De elsket sagatiden og sagalitteraturen og de forstå sammenhengen mellom den og bondekulturen på 1800 tallet.

Romantikken er en litterær periode som oppsto i England og Tyskland rundt 1800 og varte frem til 1830. Romantikken som det meste annet kom senere til Norge enn til andre land og kom ikke til Norge før i 1830 og varte from til 1870. Romantikken kjennetegnes ved at dikteren opphøyes som et geni. Ikke alle kunne skrive den nye litteraturen og den ble mer enn bar en måte å formidle et budskap på. Videre kjennetegnes den også ved at det ble skrevet mye om naturen. Naturen bruktes som en tilnærmelse til Gud og det store, og religionen, som var en viktig del i romantikken, kom til syne gjennom naturen. Nasjonalismen sto også sentralt i romantikken.