Realismen og nyrealismen

1800 tallet var et århundret som var svært sterkt preget av forandringer og det såkalte moderne samfunnet begynner å få fotfeste. Oppstandelsen til realismen kommer med opplysningstidens ideologiske tanker om menneskets fornuft, frihet fremskritt og opplysning. Det oppstår flere nye samfunnsproblemer, som til nå hadde vært ukjent for folket. Blant disse var kvinners rettigheter. Men til tross for disse "problemene", så ga det forfatterne nye utfordringer.
Alexander Kielland (1849-1906) var en av de kjente, norske forfatterne under realismen. Han regnes også som en av de fire store. Han tar for seg samfunnsspørsmål som; klasseskille, undertrykking, makt, skolesystemet og kirkens missbruk av sin posisjon i samfunnet. Han skrev romanen "Gift" hvor han tar for seg, og på mange punkter kritiserer, skolesystemet og konfirmasjonen. På 1800-tallet var de bare de rike som hadde råd til dette, mens de svakeste i samfunnet ble satt til side. En annen ting var måten skolen fungerte, dette var også noe av det sentrale Kielland tok opp; barna ble satt til å pugge og pugge og pugge, mer eller mindre uten mål og mening. Det hadde ingen sammenheng med kunnskapen som skulle frem.  Andre kjente forfatter er Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), han skrev "Faderen".

1900 tallet var også et århundre med forandring. Denne perioden ble kalt nyrealismen. Etter en tydelig dominans i nyromatikken, ble samfunnsproblemene bli en sentral faktor i litteraturen igjen. Men det var nå en annen måte å skildre disse problemene på enn hvordan de klassiske realistene gjorde. Middelklassen dominerte ikke litteraturen lengre, men nå var det den nye arbeiderklassen. De moralske problemene ble stående sentralt.
Begynnelsen av 1900 tallet døde flere av de største forfatterne ut, blant disse; Bjørnson, Lie og Ibsen, men selv om tapet av disse var sørgelig, ga det plass til nye store forfattere. Knud Knudsen var en av dem og hans møte mellom gammelt og nytt, og sosiale og folkelige skildringer.
 Andreas Haukeland var også en av nyrealismens viktige pionerer, men han var mer innenfor diktning. Han kastet lys over de samfunnsklassene som en gang var tause. Han hadde hatt en vanskelig barndom og ungdom og skildret de miljøene gjennom diktningen.

Typisk norsk

På begynnelsen av 1900-tallet hadde Norge et skriftspråk som var tilnærmet lik dansk. Nasjonalfølelsen blomstret etter løsrivelsen fra unionen med Sverige. Nordmenn krevet et eget norsk skriftspråk som skulle reflektere deres identitet. Det var to retninger som stod mot hverandre; riksmål og landsmål. Disse ble senere omdøpt til henholdsvis; bokmål og nynorsk. Språkstriden raste.
De fleste mente nok at landsmålet var det "norskeste" av målformene og mange mente at riksmålet måtte fornorskes. Begge målformene måtte ofre litt og det ble inngått flere kompromisser opp gjennom årene, men ingen av målformene var villige til å gi opp alt. Folket var delt.

Etter krigen skulle man tro at nynorsken ville styrke seg som et resultat av at nasjonalfølelsen blomstret igjen. Likevel tok det ikke så av, noe av grunnen til dette kan komme av at mange flyttet inn til byene etter krigen og tok til seg "by-språket", typisk for språket i byene var at de lå nærmere bokmål enn de lå nynorsk.

Argumentene for nynorsk opp gjennom årene var at det bygget på de urnordiske bygde-språkene, og at det var viktig å ta vare på de typisk norske dialektene. Riksmål på sin side argumenterte for at denne målformen allerede var sterkt utbredt over landet og at folk flest var mer vant til denne målformen.