Typisk norsk

På begynnelsen av 1900-tallet hadde Norge et skriftspråk som var tilnærmet lik dansk. Nasjonalfølelsen blomstret etter løsrivelsen fra unionen med Sverige. Nordmenn krevet et eget norsk skriftspråk som skulle reflektere deres identitet. Det var to retninger som stod mot hverandre; riksmål og landsmål. Disse ble senere omdøpt til henholdsvis; bokmål og nynorsk. Språkstriden raste.
De fleste mente nok at landsmålet var det "norskeste" av målformene og mange mente at riksmålet måtte fornorskes. Begge målformene måtte ofre litt og det ble inngått flere kompromisser opp gjennom årene, men ingen av målformene var villige til å gi opp alt. Folket var delt.

Etter krigen skulle man tro at nynorsken ville styrke seg som et resultat av at nasjonalfølelsen blomstret igjen. Likevel tok det ikke så av, noe av grunnen til dette kan komme av at mange flyttet inn til byene etter krigen og tok til seg "by-språket", typisk for språket i byene var at de lå nærmere bokmål enn de lå nynorsk.

Argumentene for nynorsk opp gjennom årene var at det bygget på de urnordiske bygde-språkene, og at det var viktig å ta vare på de typisk norske dialektene. Riksmål på sin side argumenterte for at denne målformen allerede var sterkt utbredt over landet og at folk flest var mer vant til denne målformen.